Hvit jul i Prøysen-land

Kvelden før kvelden

Golvet er vaska, treet er pynta, gavene er klare, ribba er behørig gnidd inn med salt og pepper. Nå kan jula bare komme! Støvsuging tar helt knekken på ryggen min. Skjønner godt hvorfor jeg ikke gjør det så ofte! Men nå er det rent nok her. Ingen synlig hybelkaniner, i hvert fall.

Huset er fullt av nisser, engler og andre juleting som ungene har laget i barnehage og skole. Ikke alt like vakkert, men det får lov å være med likevel. Stilrene juletrær får komme seinere.

Jeg tar meg en pust i bakken og en aldri så liten konjakk.

God jul!

Søndag morgen i Paris

Utsikt fra hotellrommet mitt på Montmartre. Ikke så lett å se på bildet kanskje, men det er altså Eiffeltårnet i midten. Det er en helt OK følelse å våkne i Paris!

Godkjent

Da er årets julesylte behørig prøvesmakt med lefse, sennep, øl og akevitt og resultatet ble bra i år også!
God natt :-)

En helg er over

Det er litt vrient å skrive uten å bruke venstre pekefinger, merker jeg. Det blir ikke akkurat touch-metoden uten den fingeren. Og hvorfor kan så ikke den brukes? Vel, den fikk seg et ublidt møte med en kniv i går kveld. Moralen får være: Ligg unna skarpe kniver når du er sint! Når man attpåtil skjærer seg i fingeren, blir man enda sintere. Iallfall ble jeg det. Ikke bra. Nå har jeg ikke kappa av meg hele fingeren, altså. Det kunne fort blitt mye verre, men det ble borte en liten bit av både fingeren og neglen, ja. Tar nok ei stund før søkket blir borte.

Ellers har helga blitt brukt til frisørbesøk, litt vindusshopping, alvorlig samtale med en sønn, hjemmebesøk av låsesmed og juleforberedelser. Litt av hvert, med andre ord. Så nå er håret kortere og like grått som før, kontoen ikke nevneverdig slankere enn før helga, sønnen litt gladere, låsen ny og velfungerende, adventskalendrene klare og sylta lagt i press. Og venstre pekefinger ute av funksjon.

I morgen blir det prøvesmaking av sylte. Alltid litt spennende ... Og spenningen knytter seg ikke til hvem som får fingertuppen. Syltekoking og fingerkapping har foregått helt uavhengig av hverandre!

Nok en søndag

I tilfelle noen har begynt å lure på om jeg ble sittende værfast der oppe på fjellet, må jeg først skynde meg å forsikre om at det gikk helt fint å komme seg hjem! Ørlite nervepirrende ned de bratteste partiene, men ingen fare.

Denne søndagen har vært brukt til å fylle fryseren med gjærbakst. Fikk plutselig ånden over meg. Startet det hele med brødbaking i går og fulgte opp i dag med boller og rundstykker. Så nå synes jeg at jeg har vært skikkelig flink!

Etter så mye elting på såpass kort tid, begynner jeg nesten å bli enig i at brødbaking er mannfolkarbeid. Det kjennes i armene, må jeg innrømme, og særlig høyre håndledd har fått nok av knaing og bolletrilling i dag. Men resultatet ble bra!

Søndag morgen på fjellet

Det var ikke helt meningen at det skulle snø i natt, men det er jo pent, da. Så får vi håpe det går an å komme seg ned igjen utpå dagen.

Her kommer det!

Jeg nevnte i går at jeg håpet å kunne komme med noe selvskryt i dag, og her kommer det! Jeg er i hvert fall riktig fornøyd med egen innsats!

Og hva skyldes det så at jeg er så ovenpå? Jo, jeg har løpt rundt i Oslo med startnummer på brystet i dag sammen med en god del andre. Anledningen var selvsagt Oslo maraton. Noe sånt har jeg aldri vært med på før, så jeg var nokså spent før start. Riktignok deltok jeg på et studentlag i Holmenkollstafetten et par ganger tidlig på 90-tallet, men det var liksom ikke helt det samme likevel.

Nå stilte jeg for første gang med startnummer på brystet kun i egenskap av meg selv. Jeg skal dog ikke prøve å skryte på meg å ha løpt maraton. Jeg stilte til start på 10-kilometeren. Får ikke gape over for mye på første forsøk! Jeg var nødt til å "prøveløpe" en mil før jeg torte å melde meg på for å se om jeg i det hele tatt klarte å løpe ti kilometer. Det gikk ganske greit, så da var det duket for min gateløpdebut.

Og det kunne knapt vært en bedre debut! Det var et fantastisk høstvær i hovedstaden i dag - perfekt til løping! Jeg var litt skeptisk til start klokka ti på formiddagen, for jeg har dårlige erfaringer med løping så tidlig på dagen. Det er tungt. Løsningen ble naturligvis å stå opp fryktelig tidlig. Søndagsfrokost kl. 07.00 skal ikke bli en vane! Men det virket. Det gikk helt fint å løpe.

Jeg var egentlig aldri i tvil om at jeg skulle klare å gjennomføre med æren sånn noenlunde i behold, men jeg må si det gikk bedre enn jeg hadde ventet. Det var ganske interessant å erfare at selv hos meg som er så til de grader bedagelig anlagt, vekkes et visst konkurranseinstinkt når jeg får startnummer på brystet. Det var mye lettere å presse seg selv litt hardere når det stadig var noen det var mulig å ta igjen. Selvsagt var det en del som løp forbi meg også, men det gjorde meg egentlig ikke så mye. Og så var det så fint å løpe rundt i Oslos gater i det fantastiske været og med fargesprakende løv både på bakken og på trærne.

Avslutningen på løpet ble utrolig fin! Ca. 500 meter fra mål dukket alle sønnene mine opp og løp ved siden av traséen mens de ropte "heia mamma!" Herregud! Man glemmer jo at man er sliten da! Jeg klarte til å med å spurte fra et par stykker inn mot mål. Hihi. Veldig tilfredsstillende!

Sluttida ble mange minutter bedre enn jeg hadde forventet, så jeg er storfornøyd! I motsetning til Kronprinsessen slipper jeg å få sluttida mi opplyst i Sportsrevyen også. Men sånn mellom oss - jeg slo henne. Resultatene skal visst offentliggjøres på nettet i løpet av kvelden, men foreløpig er det lite å hente.

Jeg fant imidlertid ut at å drikke fra pappbeger mens man løper ... det krever nok litt trening. Det ble mye søl, gitt.

Nå har jeg sprettet champagnen. Den søler jeg ikke med ;-)

Og hvem vet? Kanskje det blir halvmaraton neste år?
Det er ikke et løfte. Men det er en morsom tanke ...

Teaser ...

I morgen håper jeg å kunne komme med en passe mengde selvskryt her. I dag er det en lett oppspilthet å spore hos mor. Litt sommerfulger i magen.

Må tidlig opp i morgen!

I år klarte vi det!

Disse evinnelige solsikkene som de sår i barnehagen. Noe skjærer seg alltid på veien fra frø til blomst. Men i år gikk det bra! Øvelse - og gode råd fra noen som kan sånt - gjør kanskje mester :)

Hagekunst

Vet ikke helt om det var meningen at det skulle bli slik, men det var nå litt morsomt da :)

Dagens gode gjerning

Eller gårsdagens, for å være helt presis.

Etter at en bekjent i lengre tid har snakket varmt om Kiva, registrerte jeg meg i går som långiver.
Kiva driver med mikrokreditt til foretaksomme mennesker i fattige land, og som långiver velger man selv hvem og hvilket prosjekt man vil låne penger til. Jeg har begynt i det små med å låne $25 til Assane som driver skreddervirksomhet i Senegal. Så får vi se om porteføljen utvides etter hvert.

$25 er en liten sum for de aller fleste i Norge, men det kan være det som skal til for at et menneske i et utviklingsland kan skape et levebrød for seg og sin familie. Det er enkelt, det merkes knapt i lommeboka og det betyr mye for den som får låne pengene. Egentlig ingen grunn til å la være!

Les mer om Kiva og registrer deg som långiver. NÅ!

To må man være!

Et ikke navngitt utested i hovedstaden har tatt konsekvensen av at jenter visstnok liker å gå på do sammen.

Jeg lever!

Joda, jeg er her, men det har visst vært sommerferie - og fire uker med unger rundt meg hele døgnet er nok for meg. Beklager å måtte si det. Lite overskudd til blogging. Men det har da vært godt med ferie, for all del. Og nå er den slutt.

Litt mjuk start ettersom de små krapylene er trygt plassert hos besteforeldre ei ukes tid. Ingen slamring med dører, møkkete sko innover stuegolvet eller misnøye med middagen. Flott!

Men jeg er redd jeg er i ferd med å bli smårar ... For hva gjør jeg om kvelden denne første arbeidsdagen etter ferien når ungene ikke er hjemme? Jo, jeg drar på IKEA. Ingen som er vel bevart drar på IKEA i ferietida, men du verden så mye folk det er der! Det er knapt mulig å få satt fra seg bilen på en oppmerket parkeringsplass, slik det står på skiltet at man skal. Så kjemper man seg i sneglefart gjennom varehuset. Det går omtrent like fort som trafikken i Ryen-krysset klokka halv ni om morgenen. Og det merkeligste er nesten at det faktisk ser ut som mange av de som er der, har det hyggelig. De smiler og prater mens de lesser ting opp i handlevogna.

Jeg blir bare sliten av det, jeg. Jeg blir tung i hodet, får vonde, stive skuldre og verkende rygg. Ikke fant jeg noe av det jeg så etter, heller. Typisk. Skjønner ikke hvorfor jeg gidder. Det skal bli lenge til neste gang.

Men de har billig og god softis, det skal de ha!

Boys, boys, boys

I dag har jeg vært hjemme med en småsjuk guttunge. For stor til at han vil sitte på fanget og kose hele dagen, men for liten til å bli overlatt til seg selv en hel dag når han ikke er frisk. En slik dag byr på muligheter for mor ettersom det mesteparten av dagen holder at jeg befinner meg i nærheten. En kunne for eksempel tenke seg at vinduene ble pusset eller kjøkkenskapene vasket. Slikt som uhyre sjelden blir gjort ellers fordi det skjer så mye annet.

Som kjent deler jeg hus med fire personer av hankjønn. Det er en ting med disse gutter og menn som vi kvinner ikke er særlig begeistret for. Enkelte vil kanskje hevde at det generelt er flere ting man kan mislike, men det er altså spesielt én ting jeg har hengt meg opp i og som av og til får meg til å ønske for et øyeblikk at jeg hadde fått tre søte jenter i stedet ...

Det som virkelig kan være en prøvelse når man deler toalett med såpass mange av hankjønn, er at de ikke alltid treffer der de helst skal. Her er det nok de minste som er de største synderne, og jeg skjønner da at det kan være kinkig når man såvidt får hektet den over kanten på toalettet når man står på tå. Men selv små gutter blir større. Likevel ser det ikke ut som problemet forsvinner helt med det første. Så jeg spør meg selv stadig vekk: Når slutter de egentlig å bomme?

Det er nok noen år i voksen alder da dette stort sett går bra, i hvert fall i edru tilstand, og de fleste menn er da gudskjelov edru mesteparten av tida. Så ser jeg for meg at problemet muligens vil kunne komme til å opptre igjen med økende alder og tiltagende ustøhet både på ben og hånd. Min teori er at andre plager menn gjerne får i fremskreden alder, kan før til at ærendet tar såpass lang tid at man like godt velger å sette seg ned. Problemet løst!

Men da er det uansett ikke mitt anliggende å vaske etter sønnene mine. Håper jeg. Akk ja ...

Så etter å ha vasket toalettet, ga jeg opp. Jeg gadd ikke mer. Og i morgen tror jeg nok at jeg skal på jobb igjen!

Som tida flyr ...

Plutselig er det 16. mai, gitt! Nasjonaldagsfeiring i morgen og jeg bruker denne dagen til å forsøke å lade opp nok positiv energi til å komme meg gjennom en forventet iskald og regntung 17. mai med humøret noenlunde der oppe. Og med to unger som skal gå i det store barnetoget, er jeg pent nødt til å dra til byen også. Kan ikke godt sende med dem et Flexikort og be dem ta bussen hjem etter toget ...

Med det været yr.no melder for hovedstaden i morgen, ville jeg nok helst tatt hele feiringen med pølser og is og greier hjemme i stua med barnetog på TV. I stedet må jeg ned i kjelleren og grave fram igjen stillongser, ullsokker og vanter til guttene. Jeg var ferdig med vinteren, jeg! Akkurat i år må jeg si jeg angrer litt på at jeg ikke har skaffet meg røde ullstrømper slik bunadspolitiet prediker. Det blir kaldt med slike tynne jålestrømper i bunadskoene. Men røde er de! Og ettersom jeg allerede har syndet mot bunadsreglementet, har jeg tenkt å iføre meg ulltrøye under bunadskjorta. Det får ikke hjelpe at den stikker opp over skjortekragen. Jeg kan jo være glad for at jeg kjøpte hvitt og ikke rosa Kari Traa-undertøy i vinter ...

Champagnen er iallfall i hus.
Hipp, hipp hurra!

Glimt av sommer

Ah ............. årets første jobblunsj på takterrassen er nettopp unnagjort. Deilig! Sol, varme, fjordutsikt, grønnskjær på trærne.
Det er så man får lyst til å løpe hjem og lete fram lette sommerskjørt og sandaler og lufte leggene litt. I første omgang får jeg nøye meg med å sette solbrillene på nesa igjen om et par timer og ta ettermiddagskaffen i sola.
Risikerer å bli ørlite solbrent, men hva gjør vel det når alle er så blide og glade.

Fredagskos ...

Se og nyt :-)

Vel overstått påske!

Da jeg var barn, ble det alltid vår hjemme mens vi var på fjellet på påskeferie. Vi reiste fra snø og slaps og kom hjem til bar asfalt. Fram med hoppetau og småsko og sykler. Uansett om påsken var tidlig eller sein. Det er iallfall slik jeg husker det.

I år var det veldig tidlig påske. Den kan knapt bli tidligere, og neste gang påsken er så tidlig, er visst om to hundre år eller noe sånt. Det hadde iallfall en av de jeg feiret påske sammen med i år, funnet ut.

Enda påsken var så innmari tidlig i år, var det full vår i hagen da vi reiste hjemmefra. Satt ute og kjente sola varme og så grønne skudd på hekken. Til fjells bar det, og der var det lenge til våren, gitt! Halvannen meter snø, ti kuldegrader, kuling og snøføyk. Etter et par slike dager klarnet det heldigvis opp og påskefjellet viste seg fra sin aller vakreste side. Helt til man kastet et blikk på gradestokken. En morgentemperatur på 23 kuldegrader lover ikke godt for utendørs appelsinskrelling. Nå steg temperaturen raskt til -11, men kvikksølvet nektet å passere -10. Da er det også temmelig friskt å spise appelsin. Kvikklunsj går an. Det kan spises med hanskene på.

Men vi trosset kuldegradene og gikk et par små skiturer likevel. Jeg satte meg til og med i hytteveggen med en kald øl bare på trass. En pils i solveggen skal jeg ha når jeg er på hytta i påsken! Jeg må nok innrømme at varm kakao var mer behagelig ...

Nå er jeg tilbake i sivilisasjonen, og her er det noe som er helt gæli. Som nevnt reiste vi fra krokus og mange varmegrader. I dag kom vi søren meg hjem til to kuldegrader og snøvær. Det laver ned! Det har lagt seg flere centimeter snø på plenen og mer skal det visst bli.

Hva er dette for noe tull? Vi hadde jo tatt fram syklene. Og kjøpt joggesko til ungene. Nå sier de at det skal holde seg kaldt hele uka. Jeg som tenkte jeg skulle slippe å måke snø ut av entreen flere ganger denne vinteren. Jeg hadde nesten vent meg til å tømme grus ut av bukselommer før vask i stedet.

Nei, de som er så grådig bekymra for klimaendringene, kan nok slappe av litt igjen. Det er fremdeles vinter i Norge. Til og med etter påske. Ingen fare.

Vår!

Ah! Sol som varmer. Snøklokker og krokus blomstrer flere steder i hagen. Tulipanene spirer og legger man godviljen til, er graset grønt.

I dag kom virkelig vårfornemmelsen! Jeg satt ute på terrassen og kjente sola varme i ansiktet mens jeg drakk kaffe og leste A-magasinet fra i går. Uten jakke. Herlig.

Kanskje jeg fikk et par fregner også :-)

Flashback

Så var det ingen veg utenom lenger.
Jeg hadde nesten glemt (fortrengt?) blokkfløytas eksistens da min førstefødte i dag gledesstrålende kunne fortelle at han hadde fått blokkfløyte på skolen. Og selvsagt skulle han umiddelbart vise hva han hadde lært. Minsten trakk demonstrativt lua godt nedover og stakk pekefingrene så langt inn i ørene som det gikk an utapå lua.

Dette plutselige gjensynet med blokkfløyta vekket minner fra min egen barndom, og jeg måtte be om å få prøve instrumentet. Det var nok med en viss skepsis gutten overlot fløyta til mor, men han ble mektig imponert over min framførelse av Lisa gikk til skolen og Gubben Noah, som er de eneste melodiene jeg fremdeles kan utenat. Jeg blir nok nødt til å utvide repertoaret hvis min anseelse ikke skal synke brått og brutalt når min sønn lærer det samme.

Ordet "blokkfløyte" klinger dårlig i mange foreldres ører. Det kan jeg forstå. Fløyta klinger ikke nødvendigvis så vakkert selv. Min mor var sikkert ikke bare begeistret hun, heller, selv om jeg våger å påstå at jeg var over gjennomsnittet god på blokkfløyte. Jeg likte å spille og øvde flittig. Mor kjøpte til og med en trefløyte til meg så jeg skulle slippe å spille på den plastfløyta vi fikk på skolen. Jeg mistenker at hun til dels gjorde denne investeringen for å få en litt mindre skarp fløytelyd i huset, men det kan være det samme. Jeg var veldig stolt av blokkfløyta mi!

En julaften gledet(?) jeg til og med familien med å spille julesanger for dem. Ved den anledningen hadde jeg et notestativ, husker jeg, så det må nesten ha vært i løpet av min korte karriere som tenorsaksofonist i skolekorpset. Kanskje jeg til og med spilte sax for dem? Det kan jeg faktisk ikke huske. Uansett - jeg håper de har tilgitt meg nå ...

Ettersom jeg hadde et godt forhold til blokkfløytespilling da jeg selv gikk på skolen, skal jeg støtte og oppmuntre mine barn så godt jeg kan når de nå i tur og orden gir seg i kast med spillinga. Iallfall i utgangspunktet. Hvis jeg bare holder ut med de falske tonene nå i starten, så vil lyden muligens bli til å leve med etter hvert. Øvelse gjør mester!

I ettertid har jeg mange ganger angret på at jeg leverte fra meg saksofonen og korpsuniformen så raskt. Ikke at jeg har følt noen trang til å iføre meg en ukledelig uniform, men det hadde vært morsomt å kunne spille sax. Nå tviler jeg på om jeg greier å få lyd i en.

Men blokkfløyte får jeg lyd i. Kanskje jeg finner igjen den gamle fløyta mi i en eller annen kasse i kjelleren ...?

Jane Austens heltinner

Vår?

I fjor fotograferte jeg snøklokker i hagen 9. mars og syntes det var tidlig.
I år kunne snøklokkene foreviges på samme sted 23. februar ...

Husmorferie

Så er dagen kommet som jeg har ventet på og gledet meg til i flere uker. Barnefaren skysser krapylene til vinterferieopphold hos deres bestemor før han selv forlater landet i morgen tidlig. Mor skal få være hjemme alene nesten en hel uke!

Det er nå knappe to timer siden de satte seg i bilen og kjørte av gårde. Jeg har vasket et par gulv, ryddet vekk skolesekker og gymbager og tømt salongbordet for overflødige laptoper, alle DS-spill, Donald-blader og Pokemon-kort. Det ligner på et salongbord igjen. Det er langt i mellom at det gjør det.

Stuegulvet er ryddet for legoklosser og dinosaurer og jeg tror jeg har fått avlivet de fleste hybelkaninene. En sjørøverskute full av skumle pirater og en borg befolket av Playmo-riddere får lov å stå så jeg ikke føler meg helt forlatt. Det er ganske ferdigryddet og ettersom jeg ikke roter nevneverdig, trenger jeg faktisk ikke rydde mer før hordene kommer hjem i slutten av neste uke. Ha!

Hva skal jeg så bruke all tiden til? Jeg skal jo på jobb, da. Der går det noen timer daglig, unntatt i helgen. Så blir det nok en tur eller to på kino, noen øl med en kamerat og - ikke minst - nyte den luksus det er å kunne ligge på sofaen i fred og ro og lese en bok uten å bli avbrutt hvert femte minutt. Kanskje jeg til og med skal trene litt.

Jeg skal nok få tiden til å gå, men det som bekymrer meg litt, er at det blir nesten en hel uke uten noen å klemme. Jeg klemmer på disse ungene mine hele tiden. Hvordan skal jeg klare meg i mange dager uten en eneste klem? Jeg kan jo ikke godt gå rundt og klemme på folk jeg treffer på gata ...

Dagen derpå

En tankevekker for alle oss mødre som egentlig bare har bagateller å slite med:
Morsdag med bøyd hode

En morsdag nærmer seg slutten

Man kan mene mye om morsdag (og farsdag for den saks skyld) og det er vel handelsstanden som profiterer mest på morsdagen. Likevel synes jeg det er helt på sin plass med en morsdag hjemme hos meg. Morsdagen blir jo ikke helt som jeg ville hatt den, men hyggelig er det. Disse som jeg er mor til, har klare forventninger til hvordan dagen skal feires, så da kan jeg jo ikke si at "nei, sorry. Jeg har andre planer - og dere skal ikke være med". Så slem er jeg tross alt ikke.

Dermed blir det temmelig tradisjonelt med gaver og kake. Begge deler er helt fint. Men dagens beste er nok likevel å kunne overlate middagsoppvasken til noen andre uten at det medfører sure miner. Og mens oppvasken blir tatt hånd om, kan jeg sitte her med et glass vin. Akkurat slik skulle jeg gjerne hatt det litt oftere!

Utakknemlige små beist

Denne bloggen skulle være et fristed for en sliten dobbeltarbeidende mor, men dette avkommet sniker seg raskt og uunngåelig inn her også. Det er nå en gang slik at de opptar mye av både tiden og energien min.

Jeg er ingen altoppofrende hønemor som alltid gjør seg flid for at alt skal være best mulig. Ære være dem som orker det. Jeg bestemte meg tidlig for at det nest beste nesten alltid er godt nok. Legg lista lavt når det gjelder bursdagsselskap. Sørg for at forventningsnivået er på et overkommelig nivå. Slitsomt er det uansett, men det går an å legge til rette for at det ikke blir mer utmattende enn at det også er litt kos og moro med disse ungene.

Innimellom skjer det likevel at jeg legger meg litt i selen. Prøver å lage god mat som krever forholdsvis lang tid på kjøkkenet, for eksempel. Noen ganger er det vellykket. Andre ganger er det definitivt mislykket. Ikke maten, altså. Den blir som regel bra. Jeg er ikke så verst til å lage mat. Nei, det er mottakelsen som gjør at innsatsen føles temmelig bortkastet.

For en stund siden ga jeg etter for presset fra barnefaren om å lage fiskegrateng en søndag. Han er veldig glad i hjemmelaget fiskegrateng, og det er jeg også. Gratengen ble meget vellykket, og ideelt sett skulle vi kunnet kose oss med søndagsmiddagen, men du verden hvor effektivt en sur niåring kan drepe en hver matglede. Det ble ingen dessert den søndagen.

I går hadde kokken på eget initiativ satt hvitløksfylt kylling på menyen. Hvitløk liker de nemlig disse krapylene mine. Til dels liker de kylling også. Så jeg vasket, tørket, ribbet (det er grenser for hvor mye fjær jeg vil ha på tallerkenen min!), penslet, stappet og tjoret fugleskrotten og dyttet den inn i ovnen. Der stod den lenge og ble passet godt på. Resultatet var riktig delikat selv om den oppdelingen er noe ordentlig klin.

Denne gangen smakte niåringen nysgjerrig på maten. Da blir jeg jo atskillig mildere stemt med en gang. Han var ikke overbegeistret, men åt det han fikk uten å surmule. Stjerne i boka. I går var det minsten som dempet appetitten ved høylytt å gjøre oss oppmerksomme på at denne maten likte han ikke. At han aldri hadde spist noe lignende før og nektet å smakte en eneste smule, hadde ingenting å si for den avgjørelsen.

Nå blir det mat fra Toro og Frionor hele denne uka. Minst. Lenge til neste gang jeg gidder å tilbringe en hel søndag på kjøkkenet.

Men fastelavnsbollene var de fornøyd med.

Å følge med i tiden

I går leste jeg i avisen at blogg er litt ut, i følge elever i den videregående skolen. For et par år siden var det in.
Da er det vel helt på sin plass at jeg begynner min bloggkarriere nå. Jeg kunne vært mora deres, og da er det som det skal være at man er litt etter trendene.

Men Facebook - dét er da ut?
Been there. Done that.
;-)

Ryddesjau

Jeg misliker sterkt å rydde i papirer. Derfor har det en tendens til å hope seg opp litt for store papirstabler før jeg går i gang med å sortere.
Nå har jeg tatt meg selv i nakken og gått løs på kaoset på jobb (det hjemme orker jeg ikke tenke på). Et spinkelt håp om at det ville sette i gang en indre ryddeprosess også, men rydding i papirer er visst tross alt enklere enn å rydde i eget hode ...

Blanke ark

Ja, det er vel bare å hoppe i det. Jeg kan da ikke la det være tomt her hvor lenge som helst, selv om det nesten er litt skummelt å skulle skrive det første innlegget.
Jeg har lenge tenkt som så at verden klarer seg aldeles utmerket uten min blogg, og jeg er fremdeles overbevist om at det stemmer. Derfor har jeg opprettet denne bloggen mest for min egen del. Hvis noen dumper innom og leser litt, er det hyggelig.
Det tar nok litt tid før bloggen finner sin form. Jeg får prøve meg fram og se hva jeg får til.
Nå er iallfall ballet åpnet!