Boys, boys, boys

I dag har jeg vært hjemme med en småsjuk guttunge. For stor til at han vil sitte på fanget og kose hele dagen, men for liten til å bli overlatt til seg selv en hel dag når han ikke er frisk. En slik dag byr på muligheter for mor ettersom det mesteparten av dagen holder at jeg befinner meg i nærheten. En kunne for eksempel tenke seg at vinduene ble pusset eller kjøkkenskapene vasket. Slikt som uhyre sjelden blir gjort ellers fordi det skjer så mye annet.

Som kjent deler jeg hus med fire personer av hankjønn. Det er en ting med disse gutter og menn som vi kvinner ikke er særlig begeistret for. Enkelte vil kanskje hevde at det generelt er flere ting man kan mislike, men det er altså spesielt én ting jeg har hengt meg opp i og som av og til får meg til å ønske for et øyeblikk at jeg hadde fått tre søte jenter i stedet ...

Det som virkelig kan være en prøvelse når man deler toalett med såpass mange av hankjønn, er at de ikke alltid treffer der de helst skal. Her er det nok de minste som er de største synderne, og jeg skjønner da at det kan være kinkig når man såvidt får hektet den over kanten på toalettet når man står på tå. Men selv små gutter blir større. Likevel ser det ikke ut som problemet forsvinner helt med det første. Så jeg spør meg selv stadig vekk: Når slutter de egentlig å bomme?

Det er nok noen år i voksen alder da dette stort sett går bra, i hvert fall i edru tilstand, og de fleste menn er da gudskjelov edru mesteparten av tida. Så ser jeg for meg at problemet muligens vil kunne komme til å opptre igjen med økende alder og tiltagende ustøhet både på ben og hånd. Min teori er at andre plager menn gjerne får i fremskreden alder, kan før til at ærendet tar såpass lang tid at man like godt velger å sette seg ned. Problemet løst!

Men da er det uansett ikke mitt anliggende å vaske etter sønnene mine. Håper jeg. Akk ja ...

Så etter å ha vasket toalettet, ga jeg opp. Jeg gadd ikke mer. Og i morgen tror jeg nok at jeg skal på jobb igjen!