Flashback

Så var det ingen veg utenom lenger.
Jeg hadde nesten glemt (fortrengt?) blokkfløytas eksistens da min førstefødte i dag gledesstrålende kunne fortelle at han hadde fått blokkfløyte på skolen. Og selvsagt skulle han umiddelbart vise hva han hadde lært. Minsten trakk demonstrativt lua godt nedover og stakk pekefingrene så langt inn i ørene som det gikk an utapå lua.

Dette plutselige gjensynet med blokkfløyta vekket minner fra min egen barndom, og jeg måtte be om å få prøve instrumentet. Det var nok med en viss skepsis gutten overlot fløyta til mor, men han ble mektig imponert over min framførelse av Lisa gikk til skolen og Gubben Noah, som er de eneste melodiene jeg fremdeles kan utenat. Jeg blir nok nødt til å utvide repertoaret hvis min anseelse ikke skal synke brått og brutalt når min sønn lærer det samme.

Ordet "blokkfløyte" klinger dårlig i mange foreldres ører. Det kan jeg forstå. Fløyta klinger ikke nødvendigvis så vakkert selv. Min mor var sikkert ikke bare begeistret hun, heller, selv om jeg våger å påstå at jeg var over gjennomsnittet god på blokkfløyte. Jeg likte å spille og øvde flittig. Mor kjøpte til og med en trefløyte til meg så jeg skulle slippe å spille på den plastfløyta vi fikk på skolen. Jeg mistenker at hun til dels gjorde denne investeringen for å få en litt mindre skarp fløytelyd i huset, men det kan være det samme. Jeg var veldig stolt av blokkfløyta mi!

En julaften gledet(?) jeg til og med familien med å spille julesanger for dem. Ved den anledningen hadde jeg et notestativ, husker jeg, så det må nesten ha vært i løpet av min korte karriere som tenorsaksofonist i skolekorpset. Kanskje jeg til og med spilte sax for dem? Det kan jeg faktisk ikke huske. Uansett - jeg håper de har tilgitt meg nå ...

Ettersom jeg hadde et godt forhold til blokkfløytespilling da jeg selv gikk på skolen, skal jeg støtte og oppmuntre mine barn så godt jeg kan når de nå i tur og orden gir seg i kast med spillinga. Iallfall i utgangspunktet. Hvis jeg bare holder ut med de falske tonene nå i starten, så vil lyden muligens bli til å leve med etter hvert. Øvelse gjør mester!

I ettertid har jeg mange ganger angret på at jeg leverte fra meg saksofonen og korpsuniformen så raskt. Ikke at jeg har følt noen trang til å iføre meg en ukledelig uniform, men det hadde vært morsomt å kunne spille sax. Nå tviler jeg på om jeg greier å få lyd i en.

Men blokkfløyte får jeg lyd i. Kanskje jeg finner igjen den gamle fløyta mi i en eller annen kasse i kjelleren ...?