Utakknemlige små beist

Denne bloggen skulle være et fristed for en sliten dobbeltarbeidende mor, men dette avkommet sniker seg raskt og uunngåelig inn her også. Det er nå en gang slik at de opptar mye av både tiden og energien min.

Jeg er ingen altoppofrende hønemor som alltid gjør seg flid for at alt skal være best mulig. Ære være dem som orker det. Jeg bestemte meg tidlig for at det nest beste nesten alltid er godt nok. Legg lista lavt når det gjelder bursdagsselskap. Sørg for at forventningsnivået er på et overkommelig nivå. Slitsomt er det uansett, men det går an å legge til rette for at det ikke blir mer utmattende enn at det også er litt kos og moro med disse ungene.

Innimellom skjer det likevel at jeg legger meg litt i selen. Prøver å lage god mat som krever forholdsvis lang tid på kjøkkenet, for eksempel. Noen ganger er det vellykket. Andre ganger er det definitivt mislykket. Ikke maten, altså. Den blir som regel bra. Jeg er ikke så verst til å lage mat. Nei, det er mottakelsen som gjør at innsatsen føles temmelig bortkastet.

For en stund siden ga jeg etter for presset fra barnefaren om å lage fiskegrateng en søndag. Han er veldig glad i hjemmelaget fiskegrateng, og det er jeg også. Gratengen ble meget vellykket, og ideelt sett skulle vi kunnet kose oss med søndagsmiddagen, men du verden hvor effektivt en sur niåring kan drepe en hver matglede. Det ble ingen dessert den søndagen.

I går hadde kokken på eget initiativ satt hvitløksfylt kylling på menyen. Hvitløk liker de nemlig disse krapylene mine. Til dels liker de kylling også. Så jeg vasket, tørket, ribbet (det er grenser for hvor mye fjær jeg vil ha på tallerkenen min!), penslet, stappet og tjoret fugleskrotten og dyttet den inn i ovnen. Der stod den lenge og ble passet godt på. Resultatet var riktig delikat selv om den oppdelingen er noe ordentlig klin.

Denne gangen smakte niåringen nysgjerrig på maten. Da blir jeg jo atskillig mildere stemt med en gang. Han var ikke overbegeistret, men åt det han fikk uten å surmule. Stjerne i boka. I går var det minsten som dempet appetitten ved høylytt å gjøre oss oppmerksomme på at denne maten likte han ikke. At han aldri hadde spist noe lignende før og nektet å smakte en eneste smule, hadde ingenting å si for den avgjørelsen.

Nå blir det mat fra Toro og Frionor hele denne uka. Minst. Lenge til neste gang jeg gidder å tilbringe en hel søndag på kjøkkenet.

Men fastelavnsbollene var de fornøyd med.