Her kommer det!

Jeg nevnte i går at jeg håpet å kunne komme med noe selvskryt i dag, og her kommer det! Jeg er i hvert fall riktig fornøyd med egen innsats!

Og hva skyldes det så at jeg er så ovenpå? Jo, jeg har løpt rundt i Oslo med startnummer på brystet i dag sammen med en god del andre. Anledningen var selvsagt Oslo maraton. Noe sånt har jeg aldri vært med på før, så jeg var nokså spent før start. Riktignok deltok jeg på et studentlag i Holmenkollstafetten et par ganger tidlig på 90-tallet, men det var liksom ikke helt det samme likevel.

Nå stilte jeg for første gang med startnummer på brystet kun i egenskap av meg selv. Jeg skal dog ikke prøve å skryte på meg å ha løpt maraton. Jeg stilte til start på 10-kilometeren. Får ikke gape over for mye på første forsøk! Jeg var nødt til å "prøveløpe" en mil før jeg torte å melde meg på for å se om jeg i det hele tatt klarte å løpe ti kilometer. Det gikk ganske greit, så da var det duket for min gateløpdebut.

Og det kunne knapt vært en bedre debut! Det var et fantastisk høstvær i hovedstaden i dag - perfekt til løping! Jeg var litt skeptisk til start klokka ti på formiddagen, for jeg har dårlige erfaringer med løping så tidlig på dagen. Det er tungt. Løsningen ble naturligvis å stå opp fryktelig tidlig. Søndagsfrokost kl. 07.00 skal ikke bli en vane! Men det virket. Det gikk helt fint å løpe.

Jeg var egentlig aldri i tvil om at jeg skulle klare å gjennomføre med æren sånn noenlunde i behold, men jeg må si det gikk bedre enn jeg hadde ventet. Det var ganske interessant å erfare at selv hos meg som er så til de grader bedagelig anlagt, vekkes et visst konkurranseinstinkt når jeg får startnummer på brystet. Det var mye lettere å presse seg selv litt hardere når det stadig var noen det var mulig å ta igjen. Selvsagt var det en del som løp forbi meg også, men det gjorde meg egentlig ikke så mye. Og så var det så fint å løpe rundt i Oslos gater i det fantastiske været og med fargesprakende løv både på bakken og på trærne.

Avslutningen på løpet ble utrolig fin! Ca. 500 meter fra mål dukket alle sønnene mine opp og løp ved siden av traséen mens de ropte "heia mamma!" Herregud! Man glemmer jo at man er sliten da! Jeg klarte til å med å spurte fra et par stykker inn mot mål. Hihi. Veldig tilfredsstillende!

Sluttida ble mange minutter bedre enn jeg hadde forventet, så jeg er storfornøyd! I motsetning til Kronprinsessen slipper jeg å få sluttida mi opplyst i Sportsrevyen også. Men sånn mellom oss - jeg slo henne. Resultatene skal visst offentliggjøres på nettet i løpet av kvelden, men foreløpig er det lite å hente.

Jeg fant imidlertid ut at å drikke fra pappbeger mens man løper ... det krever nok litt trening. Det ble mye søl, gitt.

Nå har jeg sprettet champagnen. Den søler jeg ikke med ;-)

Og hvem vet? Kanskje det blir halvmaraton neste år?
Det er ikke et løfte. Men det er en morsom tanke ...