fredag 28. mars 2008
mandag 24. mars 2008
Vel overstått påske!
Da jeg var barn, ble det alltid vår hjemme mens vi var på fjellet på påskeferie. Vi reiste fra snø og slaps og kom hjem til bar asfalt. Fram med hoppetau og småsko og sykler. Uansett om påsken var tidlig eller sein. Det er iallfall slik jeg husker det.
I år var det veldig tidlig påske. Den kan knapt bli tidligere, og neste gang påsken er så tidlig, er visst om to hundre år eller noe sånt. Det hadde iallfall en av de jeg feiret påske sammen med i år, funnet ut.
Enda påsken var så innmari tidlig i år, var det full vår i hagen da vi reiste hjemmefra. Satt ute og kjente sola varme og så grønne skudd på hekken. Til fjells bar det, og der var det lenge til våren, gitt! Halvannen meter snø, ti kuldegrader, kuling og snøføyk. Etter et par slike dager klarnet det heldigvis opp og påskefjellet viste seg fra sin aller vakreste side. Helt til man kastet et blikk på gradestokken. En morgentemperatur på 23 kuldegrader lover ikke godt for utendørs appelsinskrelling. Nå steg temperaturen raskt til -11, men kvikksølvet nektet å passere -10. Da er det også temmelig friskt å spise appelsin. Kvikklunsj går an. Det kan spises med hanskene på.
Men vi trosset kuldegradene og gikk et par små skiturer likevel. Jeg satte meg til og med i hytteveggen med en kald øl bare på trass. En pils i solveggen skal jeg ha når jeg er på hytta i påsken! Jeg må nok innrømme at varm kakao var mer behagelig ...
Nå er jeg tilbake i sivilisasjonen, og her er det noe som er helt gæli. Som nevnt reiste vi fra krokus og mange varmegrader. I dag kom vi søren meg hjem til to kuldegrader og snøvær. Det laver ned! Det har lagt seg flere centimeter snø på plenen og mer skal det visst bli.
Hva er dette for noe tull? Vi hadde jo tatt fram syklene. Og kjøpt joggesko til ungene. Nå sier de at det skal holde seg kaldt hele uka. Jeg som tenkte jeg skulle slippe å måke snø ut av entreen flere ganger denne vinteren. Jeg hadde nesten vent meg til å tømme grus ut av bukselommer før vask i stedet.
Nei, de som er så grådig bekymra for klimaendringene, kan nok slappe av litt igjen. Det er fremdeles vinter i Norge. Til og med etter påske. Ingen fare.
I år var det veldig tidlig påske. Den kan knapt bli tidligere, og neste gang påsken er så tidlig, er visst om to hundre år eller noe sånt. Det hadde iallfall en av de jeg feiret påske sammen med i år, funnet ut.
Enda påsken var så innmari tidlig i år, var det full vår i hagen da vi reiste hjemmefra. Satt ute og kjente sola varme og så grønne skudd på hekken. Til fjells bar det, og der var det lenge til våren, gitt! Halvannen meter snø, ti kuldegrader, kuling og snøføyk. Etter et par slike dager klarnet det heldigvis opp og påskefjellet viste seg fra sin aller vakreste side. Helt til man kastet et blikk på gradestokken. En morgentemperatur på 23 kuldegrader lover ikke godt for utendørs appelsinskrelling. Nå steg temperaturen raskt til -11, men kvikksølvet nektet å passere -10. Da er det også temmelig friskt å spise appelsin. Kvikklunsj går an. Det kan spises med hanskene på.
Men vi trosset kuldegradene og gikk et par små skiturer likevel. Jeg satte meg til og med i hytteveggen med en kald øl bare på trass. En pils i solveggen skal jeg ha når jeg er på hytta i påsken! Jeg må nok innrømme at varm kakao var mer behagelig ...
Nå er jeg tilbake i sivilisasjonen, og her er det noe som er helt gæli. Som nevnt reiste vi fra krokus og mange varmegrader. I dag kom vi søren meg hjem til to kuldegrader og snøvær. Det laver ned! Det har lagt seg flere centimeter snø på plenen og mer skal det visst bli.
Hva er dette for noe tull? Vi hadde jo tatt fram syklene. Og kjøpt joggesko til ungene. Nå sier de at det skal holde seg kaldt hele uka. Jeg som tenkte jeg skulle slippe å måke snø ut av entreen flere ganger denne vinteren. Jeg hadde nesten vent meg til å tømme grus ut av bukselommer før vask i stedet.
Nei, de som er så grådig bekymra for klimaendringene, kan nok slappe av litt igjen. Det er fremdeles vinter i Norge. Til og med etter påske. Ingen fare.
lørdag 15. mars 2008
Vår!
Ah! Sol som varmer. Snøklokker og krokus blomstrer flere steder i hagen. Tulipanene spirer og legger man godviljen til, er graset grønt.
I dag kom virkelig vårfornemmelsen! Jeg satt ute på terrassen og kjente sola varme i ansiktet mens jeg drakk kaffe og leste A-magasinet fra i går. Uten jakke. Herlig.
Kanskje jeg fikk et par fregner også :-)
onsdag 5. mars 2008
Flashback
Så var det ingen veg utenom lenger.
Jeg hadde nesten glemt (fortrengt?) blokkfløytas eksistens da min førstefødte i dag gledesstrålende kunne fortelle at han hadde fått blokkfløyte på skolen. Og selvsagt skulle han umiddelbart vise hva han hadde lært. Minsten trakk demonstrativt lua godt nedover og stakk pekefingrene så langt inn i ørene som det gikk an utapå lua.
Dette plutselige gjensynet med blokkfløyta vekket minner fra min egen barndom, og jeg måtte be om å få prøve instrumentet. Det var nok med en viss skepsis gutten overlot fløyta til mor, men han ble mektig imponert over min framførelse av Lisa gikk til skolen og Gubben Noah, som er de eneste melodiene jeg fremdeles kan utenat. Jeg blir nok nødt til å utvide repertoaret hvis min anseelse ikke skal synke brått og brutalt når min sønn lærer det samme.
Ordet "blokkfløyte" klinger dårlig i mange foreldres ører. Det kan jeg forstå. Fløyta klinger ikke nødvendigvis så vakkert selv. Min mor var sikkert ikke bare begeistret hun, heller, selv om jeg våger å påstå at jeg var over gjennomsnittet god på blokkfløyte. Jeg likte å spille og øvde flittig. Mor kjøpte til og med en trefløyte til meg så jeg skulle slippe å spille på den plastfløyta vi fikk på skolen. Jeg mistenker at hun til dels gjorde denne investeringen for å få en litt mindre skarp fløytelyd i huset, men det kan være det samme. Jeg var veldig stolt av blokkfløyta mi!
En julaften gledet(?) jeg til og med familien med å spille julesanger for dem. Ved den anledningen hadde jeg et notestativ, husker jeg, så det må nesten ha vært i løpet av min korte karriere som tenorsaksofonist i skolekorpset. Kanskje jeg til og med spilte sax for dem? Det kan jeg faktisk ikke huske. Uansett - jeg håper de har tilgitt meg nå ...
Ettersom jeg hadde et godt forhold til blokkfløytespilling da jeg selv gikk på skolen, skal jeg støtte og oppmuntre mine barn så godt jeg kan når de nå i tur og orden gir seg i kast med spillinga. Iallfall i utgangspunktet. Hvis jeg bare holder ut med de falske tonene nå i starten, så vil lyden muligens bli til å leve med etter hvert. Øvelse gjør mester!
I ettertid har jeg mange ganger angret på at jeg leverte fra meg saksofonen og korpsuniformen så raskt. Ikke at jeg har følt noen trang til å iføre meg en ukledelig uniform, men det hadde vært morsomt å kunne spille sax. Nå tviler jeg på om jeg greier å få lyd i en.
Men blokkfløyte får jeg lyd i. Kanskje jeg finner igjen den gamle fløyta mi i en eller annen kasse i kjelleren ...?
Jeg hadde nesten glemt (fortrengt?) blokkfløytas eksistens da min førstefødte i dag gledesstrålende kunne fortelle at han hadde fått blokkfløyte på skolen. Og selvsagt skulle han umiddelbart vise hva han hadde lært. Minsten trakk demonstrativt lua godt nedover og stakk pekefingrene så langt inn i ørene som det gikk an utapå lua.
Dette plutselige gjensynet med blokkfløyta vekket minner fra min egen barndom, og jeg måtte be om å få prøve instrumentet. Det var nok med en viss skepsis gutten overlot fløyta til mor, men han ble mektig imponert over min framførelse av Lisa gikk til skolen og Gubben Noah, som er de eneste melodiene jeg fremdeles kan utenat. Jeg blir nok nødt til å utvide repertoaret hvis min anseelse ikke skal synke brått og brutalt når min sønn lærer det samme.
Ordet "blokkfløyte" klinger dårlig i mange foreldres ører. Det kan jeg forstå. Fløyta klinger ikke nødvendigvis så vakkert selv. Min mor var sikkert ikke bare begeistret hun, heller, selv om jeg våger å påstå at jeg var over gjennomsnittet god på blokkfløyte. Jeg likte å spille og øvde flittig. Mor kjøpte til og med en trefløyte til meg så jeg skulle slippe å spille på den plastfløyta vi fikk på skolen. Jeg mistenker at hun til dels gjorde denne investeringen for å få en litt mindre skarp fløytelyd i huset, men det kan være det samme. Jeg var veldig stolt av blokkfløyta mi!
En julaften gledet(?) jeg til og med familien med å spille julesanger for dem. Ved den anledningen hadde jeg et notestativ, husker jeg, så det må nesten ha vært i løpet av min korte karriere som tenorsaksofonist i skolekorpset. Kanskje jeg til og med spilte sax for dem? Det kan jeg faktisk ikke huske. Uansett - jeg håper de har tilgitt meg nå ...
Ettersom jeg hadde et godt forhold til blokkfløytespilling da jeg selv gikk på skolen, skal jeg støtte og oppmuntre mine barn så godt jeg kan når de nå i tur og orden gir seg i kast med spillinga. Iallfall i utgangspunktet. Hvis jeg bare holder ut med de falske tonene nå i starten, så vil lyden muligens bli til å leve med etter hvert. Øvelse gjør mester!
I ettertid har jeg mange ganger angret på at jeg leverte fra meg saksofonen og korpsuniformen så raskt. Ikke at jeg har følt noen trang til å iføre meg en ukledelig uniform, men det hadde vært morsomt å kunne spille sax. Nå tviler jeg på om jeg greier å få lyd i en.
Men blokkfløyte får jeg lyd i. Kanskje jeg finner igjen den gamle fløyta mi i en eller annen kasse i kjelleren ...?
mandag 3. mars 2008
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
