Flashback

Så var det ingen veg utenom lenger.
Jeg hadde nesten glemt (fortrengt?) blokkfløytas eksistens da min førstefødte i dag gledesstrålende kunne fortelle at han hadde fått blokkfløyte på skolen. Og selvsagt skulle han umiddelbart vise hva han hadde lært. Minsten trakk demonstrativt lua godt nedover og stakk pekefingrene så langt inn i ørene som det gikk an utapå lua.

Dette plutselige gjensynet med blokkfløyta vekket minner fra min egen barndom, og jeg måtte be om å få prøve instrumentet. Det var nok med en viss skepsis gutten overlot fløyta til mor, men han ble mektig imponert over min framførelse av Lisa gikk til skolen og Gubben Noah, som er de eneste melodiene jeg fremdeles kan utenat. Jeg blir nok nødt til å utvide repertoaret hvis min anseelse ikke skal synke brått og brutalt når min sønn lærer det samme.

Ordet "blokkfløyte" klinger dårlig i mange foreldres ører. Det kan jeg forstå. Fløyta klinger ikke nødvendigvis så vakkert selv. Min mor var sikkert ikke bare begeistret hun, heller, selv om jeg våger å påstå at jeg var over gjennomsnittet god på blokkfløyte. Jeg likte å spille og øvde flittig. Mor kjøpte til og med en trefløyte til meg så jeg skulle slippe å spille på den plastfløyta vi fikk på skolen. Jeg mistenker at hun til dels gjorde denne investeringen for å få en litt mindre skarp fløytelyd i huset, men det kan være det samme. Jeg var veldig stolt av blokkfløyta mi!

En julaften gledet(?) jeg til og med familien med å spille julesanger for dem. Ved den anledningen hadde jeg et notestativ, husker jeg, så det må nesten ha vært i løpet av min korte karriere som tenorsaksofonist i skolekorpset. Kanskje jeg til og med spilte sax for dem? Det kan jeg faktisk ikke huske. Uansett - jeg håper de har tilgitt meg nå ...

Ettersom jeg hadde et godt forhold til blokkfløytespilling da jeg selv gikk på skolen, skal jeg støtte og oppmuntre mine barn så godt jeg kan når de nå i tur og orden gir seg i kast med spillinga. Iallfall i utgangspunktet. Hvis jeg bare holder ut med de falske tonene nå i starten, så vil lyden muligens bli til å leve med etter hvert. Øvelse gjør mester!

I ettertid har jeg mange ganger angret på at jeg leverte fra meg saksofonen og korpsuniformen så raskt. Ikke at jeg har følt noen trang til å iføre meg en ukledelig uniform, men det hadde vært morsomt å kunne spille sax. Nå tviler jeg på om jeg greier å få lyd i en.

Men blokkfløyte får jeg lyd i. Kanskje jeg finner igjen den gamle fløyta mi i en eller annen kasse i kjelleren ...?

Jane Austens heltinner

Vår?

I fjor fotograferte jeg snøklokker i hagen 9. mars og syntes det var tidlig.
I år kunne snøklokkene foreviges på samme sted 23. februar ...

Husmorferie

Så er dagen kommet som jeg har ventet på og gledet meg til i flere uker. Barnefaren skysser krapylene til vinterferieopphold hos deres bestemor før han selv forlater landet i morgen tidlig. Mor skal få være hjemme alene nesten en hel uke!

Det er nå knappe to timer siden de satte seg i bilen og kjørte av gårde. Jeg har vasket et par gulv, ryddet vekk skolesekker og gymbager og tømt salongbordet for overflødige laptoper, alle DS-spill, Donald-blader og Pokemon-kort. Det ligner på et salongbord igjen. Det er langt i mellom at det gjør det.

Stuegulvet er ryddet for legoklosser og dinosaurer og jeg tror jeg har fått avlivet de fleste hybelkaninene. En sjørøverskute full av skumle pirater og en borg befolket av Playmo-riddere får lov å stå så jeg ikke føler meg helt forlatt. Det er ganske ferdigryddet og ettersom jeg ikke roter nevneverdig, trenger jeg faktisk ikke rydde mer før hordene kommer hjem i slutten av neste uke. Ha!

Hva skal jeg så bruke all tiden til? Jeg skal jo på jobb, da. Der går det noen timer daglig, unntatt i helgen. Så blir det nok en tur eller to på kino, noen øl med en kamerat og - ikke minst - nyte den luksus det er å kunne ligge på sofaen i fred og ro og lese en bok uten å bli avbrutt hvert femte minutt. Kanskje jeg til og med skal trene litt.

Jeg skal nok få tiden til å gå, men det som bekymrer meg litt, er at det blir nesten en hel uke uten noen å klemme. Jeg klemmer på disse ungene mine hele tiden. Hvordan skal jeg klare meg i mange dager uten en eneste klem? Jeg kan jo ikke godt gå rundt og klemme på folk jeg treffer på gata ...

Dagen derpå

En tankevekker for alle oss mødre som egentlig bare har bagateller å slite med:
Morsdag med bøyd hode

En morsdag nærmer seg slutten

Man kan mene mye om morsdag (og farsdag for den saks skyld) og det er vel handelsstanden som profiterer mest på morsdagen. Likevel synes jeg det er helt på sin plass med en morsdag hjemme hos meg. Morsdagen blir jo ikke helt som jeg ville hatt den, men hyggelig er det. Disse som jeg er mor til, har klare forventninger til hvordan dagen skal feires, så da kan jeg jo ikke si at "nei, sorry. Jeg har andre planer - og dere skal ikke være med". Så slem er jeg tross alt ikke.

Dermed blir det temmelig tradisjonelt med gaver og kake. Begge deler er helt fint. Men dagens beste er nok likevel å kunne overlate middagsoppvasken til noen andre uten at det medfører sure miner. Og mens oppvasken blir tatt hånd om, kan jeg sitte her med et glass vin. Akkurat slik skulle jeg gjerne hatt det litt oftere!

Utakknemlige små beist

Denne bloggen skulle være et fristed for en sliten dobbeltarbeidende mor, men dette avkommet sniker seg raskt og uunngåelig inn her også. Det er nå en gang slik at de opptar mye av både tiden og energien min.

Jeg er ingen altoppofrende hønemor som alltid gjør seg flid for at alt skal være best mulig. Ære være dem som orker det. Jeg bestemte meg tidlig for at det nest beste nesten alltid er godt nok. Legg lista lavt når det gjelder bursdagsselskap. Sørg for at forventningsnivået er på et overkommelig nivå. Slitsomt er det uansett, men det går an å legge til rette for at det ikke blir mer utmattende enn at det også er litt kos og moro med disse ungene.

Innimellom skjer det likevel at jeg legger meg litt i selen. Prøver å lage god mat som krever forholdsvis lang tid på kjøkkenet, for eksempel. Noen ganger er det vellykket. Andre ganger er det definitivt mislykket. Ikke maten, altså. Den blir som regel bra. Jeg er ikke så verst til å lage mat. Nei, det er mottakelsen som gjør at innsatsen føles temmelig bortkastet.

For en stund siden ga jeg etter for presset fra barnefaren om å lage fiskegrateng en søndag. Han er veldig glad i hjemmelaget fiskegrateng, og det er jeg også. Gratengen ble meget vellykket, og ideelt sett skulle vi kunnet kose oss med søndagsmiddagen, men du verden hvor effektivt en sur niåring kan drepe en hver matglede. Det ble ingen dessert den søndagen.

I går hadde kokken på eget initiativ satt hvitløksfylt kylling på menyen. Hvitløk liker de nemlig disse krapylene mine. Til dels liker de kylling også. Så jeg vasket, tørket, ribbet (det er grenser for hvor mye fjær jeg vil ha på tallerkenen min!), penslet, stappet og tjoret fugleskrotten og dyttet den inn i ovnen. Der stod den lenge og ble passet godt på. Resultatet var riktig delikat selv om den oppdelingen er noe ordentlig klin.

Denne gangen smakte niåringen nysgjerrig på maten. Da blir jeg jo atskillig mildere stemt med en gang. Han var ikke overbegeistret, men åt det han fikk uten å surmule. Stjerne i boka. I går var det minsten som dempet appetitten ved høylytt å gjøre oss oppmerksomme på at denne maten likte han ikke. At han aldri hadde spist noe lignende før og nektet å smakte en eneste smule, hadde ingenting å si for den avgjørelsen.

Nå blir det mat fra Toro og Frionor hele denne uka. Minst. Lenge til neste gang jeg gidder å tilbringe en hel søndag på kjøkkenet.

Men fastelavnsbollene var de fornøyd med.